Kroppen er sliten og tankene tunge. Følelsene sier at jeg ikke er der jeg burde være rent trosmessig; bønnelivet mitt er lite å skryte av og bibelen forblir uåpnet. Høres det kjent ut? Jeg blir stadig overrasket over hvor ofte disse tankene og følelsene dukker opp, og da spesielt på de dagene hvor jeg skal ha samling med huskirken på kvelden. Hele min natur stritter i mot å møte opp, og tanker som ”jeg er jo litt sliten”, ”jeg må ikke være tilstede på alle samlinger” og ”jeg kan jo avlyse” surrer i pannelappen.
«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem». (Mat 18:20)
Det er når vi nettopp trenger fellesskap at kampen om å prioritere den åndelige familien er som vanskeligst. Kristenlivet kan virke overveldende til tider, spesielt når det er så mye en føler en skal eller burde gjøre. Noen ganger er det nok å bare være sammen med Guds folk, sa en klok dame til en sliten flink pike en gang. For nettopp der kan Gud møte oss.
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt 11:28)
”For mitt åk er godt og min byrde lett”, sier Jesus. Et åk er et redskap som brukes til å utjevne vekt. Det vil si at når Gud gjør noe så hviler det altså ikke på mine prestasjoner. Han ber oss om å lære av Han mens vi bærer åket sammen. Han sier ikke at det ikke kreves en innsats av meg, men Han inviterer meg inn i noe som jeg klarer å stå i sammen med Han. Når Gud gjør noe så gjør han det uavhengig av min tilstand og mine krefter.
