"La de små barna komme til meg" Luk 18,16

På Grimerud ble jeg kjent med en eldre dame fra Kolbotn. Hun hadde levd, og levde et tøft liv med sjukdom og kalte seg selv et løvetannbarn. Hun sa ofte "jeg er Guds lille pike". Hun var så liten og svak, men hadde samtidig så stort hjerte og så sterk tro. Hennes forhold til Gud var så levende og hverdagslig, som jeg valgte å kalle det. Hun ble mitt forbilde. Gjennom hennes tro og bønneliv ble vi så sterkt knyttet sammen, og hun lærte meg så mye. Jeg så på meg selv som sterk i forhold til henne, men jeg ble så ydmyk i møte med hennes forhold til Gud. Hun hadde alltid tid til å lytte, var alltid så interessert. Hun lærte meg å be... Vi ba om alt. Hun la alt frem for Gud, og utsatte det aldri. Vi ba om det vi pratet om, vi ba for andre som trengte det, vi ba for familiene våre hjemme og vi ba mye for hverandre. Hun gjorde meg så trygg, og det ble så naturlig. 

Vi er forbilde og speilbilde for våre barn. De trenger en som kan lære dem å be. Vi kan prate om bønn, lese fra bibelen, be sammen når de legger seg og når vi er i huskjerke. Og alt det er viktig og bra! Men etter at en får en erfaring av hva bønn virkelig er og skal være, så ønsker jeg at barna våre skal få oppleve det samme. De trenger å se og forstå at Jesus virkelig er der for oss hver dag, og i enhver situasjon. De kan prate med Jesus når som helst, og det blir ren refleks når de opplever frykt eller usikkerhet.  Jeg ønsker så inderlig at de kan vokse opp og bli trygge på hvem de er i Jesus, og at Han har en plan med deres liv. Jeg ønsker at de opplever dette levende og klart. Jeg ønsker at vi som familie lever som om Jesus alltid er der. Og hvordan kan vi det? Jeg tror at bønn er mer enn rutine og sang rundt middagsbordet. Jesus ønsker at vi prater med Ham om alt. Som med mitt forbilde fra Kolbotn må bønn bli "hverdagslig". Barna vår lærer best ved hvordan vi er, ikke hva vi eller andre sier.