Det finnes mange ulike bønner. Også den «selv-fokuserte» bønnen har sin plass i bønnens verden, og er minst like åndelig som andre bønner. Noen ganger kan det føles umulig å se forbi ens egne behov og bekymringer. Det kan være sykdom eller smerte som tar alt fokus. Det kan være en vandring i sjelens mørke natt der all inspirasjon og glede er borte. Da er det ikke plass til å be for hverken konger eller nasjoner. Alt snakk om å be om at høstens herre skal sende ut arbeidere er forstyrrelser for det som skjer i eget liv.
Da er det godt å få frihet til å sette ord på ting akkurat slik de er, og akkurat slik en føler det, helt uavhengig av om det er gjennomtenkt eller rasjonelt.
Den selv-fokuserte bønnen handler om meg og mitt, mine problem og bekymringer. Denne bønnen begynner med hvor en er. Vi kan ikke hoppe bukk over det. For noen må en gjennom denne bønnen før en klarer å be om andre ting. Mange kommer aldri forbi den selv-fokuserte bønnen. Og ingen blir noen gang helt ferdig med den. For samme hvor modne vi er vil vi alltid ha behov for å uttrykke til Gud akkurat det vi kjenner på, helt ærlig, helt utilslørt.
Når Jesus lærte disiplene å be, så begynte han med «Vår Far». Det er utgangspunktet som all bønn kommer ut fra.
Den selv-fokuserte bønnen lar deg lov å være sønn eller datter foran en himmelsk far. Det er bønnen som gir deg fri fra å måtte produsere, fri fra å be bønner som Gud enda ikke har lagt på hjertet.
Og når en har tømt seg, så skapes det sakte men sikkert et rom og et overskudd av liv til å be for alt det andre som Gud har på hjertet. En kan ikke forhaste seg.
